For helsevirksomheter innebærer det nye krav til interoperabilitet. Men det reiser også et større spørsmål:
Hvis helsedata i økende grad skal kunne flyttes mellom systemer, virksomheter og land, bør de fortsatt være bundet til applikasjonene der de opprinnelig ble opprettet?
Det er her EHDS blir mer enn et spørsmål om å oppfylle nye krav. Det gir også en anledning til å se nærmere på datagrunnlaget som fremtidens helse- og omsorgstjenester skal bygges på.
Fra regulering til klinisk praksis
Et av hovedmålene med EHDS er å gjøre det enklere for helsedata å følge pasienten.
Se for deg en finsk innbygger som trenger akutt helsehjelp i Spania. Behandleren trenger ikke tilgang til hele pasientens journalhistorikk, men tilgang til pålitelig informasjon om legemidler, allergier, viktige diagnoser og tidligere behandlinger kan utgjøre en viktig forskjell.
Denne typen grensekryssende utveksling skjer allerede gjennom MyHealth@EU, den eksisterende europeiske infrastrukturen som EHDS bygger videre på for primærbruk av helsedata. Med EHDS vil denne rollen utvides, ettersom muligheten til å utveksle bestemte typer helsedata blir et krav for alle helsevirksomheter. Pasientoppsummeringer og elektroniske resepter er blant de første prioriterte datakategoriene, etterfulgt av laboratoriesvar, medisinske bilder og utskrivningsrapporter.
For helsevirksomheter og leverandører av elektroniske pasientjournalsystemer (EPJ) betyr dette at definert helseinformasjon må kunne gjøres elektronisk tilgjengelig og utveksles i henhold til felles europeiske krav.
Men å flytte informasjon fra A til B er bare én del av utfordringen.
Erfaringer fra Finland: Interoperabilitet må fungere i praksis
Finland har bygget grunnlaget for deling av helsedata gjennom flere tiår.
Nasjonal lovgivning, terminologitjenester, elektroniske resepter, innbyggernes tilgang til egne helseopplysninger og Kanta Patient Data Repository* 1har gradvis etablert en nasjonal infrastruktur for deling av helseinformasjon. Grensekryssende tjenester for elektroniske resepter ble satt i produksjon i 2019.
I dag er lokale EPJ-systemer koblet til Kanta, som igjen muliggjør grensekryssende tjenester gjennom MyHealth@EU. Tietos Lifecare EPJ er en del av dette nasjonale økosystemet.
Erfaringene fra Finland viser at interoperabilitet handler om mer enn å koble systemer sammen. Informasjonen må deles innenfor tydelige rammer for tilgang og ansvar, og være tilgjengelig for helsepersonell på en måte som gjør at den kan forstås og brukes.
* Den norske ekvivalenten til “Kanta Patient Data Repository” (og innbyggerportalen “MyKanta”) er kombinasjonen av Kjernejournal og Helsenorge fra Norsk helsenett.
Den siste kilometeren er spesielt viktig.
Informasjon kan overføres på tvers av landegrenser, men verdien er begrenset dersom helsepersonellet må lete etter den i en separat portal, ikke forstår hva informasjonen betyr, eller ikke kan stole på hvor den kommer fra.
Interoperabilitet skaper reell verdi når pålitelig informasjon når helsepersonell i en form de forstår og som en del av arbeidsflyten de allerede bruker. Det kan bety mindre tid brukt på å lete etter informasjon, færre gjentatte spørsmål og undersøkelser, bedre kontinuitet og i siste instans tryggere pasientbehandling.
FHIR, openEHR og EHDS: Ulike deler av puslespillet
Diskusjoner om EHDS kan raskt bli komplekse fordi FHIR, openEHR og europeiske utvekslingsformater ofte omtales i samme sammenheng.
FHIR hjelper helsesystemer med å utveksle informasjon gjennom standardiserte ressurser og API-er.
openEHR gir en standardisert måte å modellere og lagre klinisk informasjon på, slik at informasjonens betydning kan bevares og forvaltes uavhengig av enkeltapplikasjoner.
EHDS legger de europeiske reglene og rammene for hvordan helsedata skal gjøres tilgjengelige og interoperable.
Disse standardene og rammeverkene adresserer ulike deler av utfordringen: hvordan klinisk informasjon modelleres, hvordan systemer utveksler den, og hvordan den kan gjøres tilgjengelig på tvers av Europa. De kan fungere sammen, men ingen av dem skaper interoperabilitet i praksis alene.
Det er også viktig å understreke at en helsevirksomhet ikke trenger openEHR utelukkende for å oppfylle kravene i EHDS. Et eksisterende EPJ-system kan potensielt oppfylle kravene ved å mappe intern informasjon til European Electronic Health Record Exchange Format (EEHRxF).
Men er det å oppfylle kravene det eneste målet?
Fra EHDS-etterlevelse til gjenbrukbare helsedata
Helsevirksomheter kan velge å behandle EHDS som enda et integrasjonskrav: identifisere nødvendige data, etablere nødvendige mappinger og grensesnitt og koble eksisterende systemer til nasjonal og europeisk infrastruktur.
Men den samme kliniske informasjonen trengs i økende grad til langt mer: direkte pasientbehandling, informasjonsdeling, nye kliniske applikasjoner, KI, analyse og forskning.
I stedet for å hente ut og tilgjengeliggjøre informasjon fra enkeltapplikasjoner på nytt for hvert nye bruksområde, kan helsevirksomheter etablere et felles klinisk datagrunnlag der informasjonen er strukturert og forvaltet uavhengig av applikasjonene som bruker den.
Det er her openEHR blir særlig relevant.
openEHR gjør det mulig å forvalte klinisk informasjon i en leverandøruavhengig og klinisk styrt modell, mens standarder som FHIR kan gjøre informasjonen tilgjengelig for andre systemer.
Kort sagt: openEHR bidrar til å bevare strukturen og den kliniske betydningen i dataene. FHIR gir en standardisert måte å utveksle helseinformasjon mellom systemer på. EEHRxF definerer det felles europeiske formatet for utveksling av prioriterte helsedata under EHDS. EHDS gir det regulatoriske rammeverket som krever at disse helsedataene gjøres tilgjengelige og interoperable på tvers av helsevirksomheter og landegrenser.
Til sammen gir dette en mulighet til å gå fra å løse enkeltstående interoperabilitetsbehov til å bygge et helsedatagrunnlag som kan brukes på nytt.
Et grunnlag for stegvis modernisering
Det er også her diskusjonen går videre enn EHDS.
Hvis kliniske data kan eksistere uavhengig av en bestemt EPJ-applikasjon, trenger ikke modernisering lenger å bety at alt må erstattes samtidig.
Eksisterende klinisk informasjon kan samles i en felles dataplattform. Nye applikasjoner kan bruke de samme dataene. Eksisterende systemer kan beholdes der de fortsatt gir verdi. Ny funksjonalitet kan deretter innføres eller moderniseres steg for steg.
Dette er den arkitektoniske tankegangen bak Lifecare Clinical Suite.
Tieto valgte openEHR og FHIR som sentrale arkitektoniske grunnpilarer for våre kliniske løsninger for rundt ti år siden. Lifecare Clinical Suite kombinerer et openEHR-basert klinisk datagrunnlag med applikasjoner og funksjonalitet som er utviklet for å fungere på toppen av dette.
Målet er ikke bare å tilby enda en måte å utveksle data på. Det handler om å hjelpe helsevirksomheter med å gjøre kliniske data uavhengige av enkeltapplikasjoner, slik at den samme pålitelige informasjonen kan støtte eksisterende arbeidsprosesser, nye applikasjoner og fremtidige bruksområder.
Dette kan også endre måten modernisering gjennomføres på. I stedet for én stor utskifting av hele EPJ-systemet kan virksomheter gradvis etablere et felles datagrunnlag, gjøre eksisterende informasjon tilgjengelig og innføre ny funksjonalitet over tid.
EHDS blir dermed ett av flere bruksområder for dette datagrunnlaget, snarere enn selve grunnen til å bygge det.
Tenk lenger enn det neste kravet
EHDS vil sette interoperabilitet høyere på agendaen for alle europeiske helsevirksomheter. Erfaringene fra Finland viser at det krever mer enn tekniske koblinger for å få dette til å fungere i praksis. Den kliniske betydningen i informasjonen må bevares, styring og tillit må etableres, og informasjonen må nå helsepersonell på en måte som støtter det daglige kliniske arbeidet.
For helsevirksomheter som forbereder seg på EHDS, er det naturlige og umiddelbare spørsmålet: Hva må vi gjøre for å oppfylle kravene?
Men det finnes også et mer strategisk spørsmål som er verdt å stille: Hvis vi først skal gjøre helsedataene våre interoperable, hvordan kan vi samtidig gjøre dem gjenbrukbare?
For den største muligheten handler ikke bare om å kunne utveksle informasjon på tvers av landegrenser. Den ligger i å etablere et helsedatagrunnlag som kan støtte bedre pasientbehandling, nye applikasjoner, KI og kontinuerlig modernisering, uten at de samme dataene må frigjøres fra enkeltstående systemer på nytt hver gang kravene eller teknologien endrer seg.
